Knebling av BDS-aktivisme

Originalartikkel publisert i ABC Nyheter

Det er grunn til å spørre hvilken innflytelse israelske lobbyister har på det norske statsbudsjettet, skriver Lars Gule og Markos Pizarro.

Den israelske regjeringen frykter den internasjonale kampanjen for boikott, desinvestering og sanksjoner – BDS. Det er beregnet at det årlige tapet for Israel kan være så høyt som nesten fem milliarder dollar som følge av boikott-oppfordringene.

BDS-kampanjen er en ikkevoldelig aksjon som støtter de grunnleggende menneskerettighetene til de palestinske flyktningene, befolkningen på Vestbredden og Gazastripen og palestinske borgere i Israel, som krever respekt for folkeretten. Initiativet til kampanjen kommer fra det palestinske sivilsamfunnet og har tilslutning fra over 170 palestinske politiske partier, organisasjoner, fagforeninger og bevegelser, og representerer alle deler av det palestinske folket. Til tross for noen motstemmer også blant palestinerne, er det et overveldende flertall for denne strategien. Kravene er at Israel:

  • Avslutter okkupasjonen og koloniseringen av alt arabisk land okkupert i juni 1967 og river muren på Vestbredden
  • Anerkjenner de grunnleggende rettighetene til de palestinske borgerne i Israel
  • Anerkjenner de palestinske flyktningenes rett til å vende tilbake til sine hjem og eiendommer som er fastsatt i FN-resolusjon 194

Virkningen av BDS-kampanjen har gjort at den israelske regjeringen ser den som en alvorlig trussel. Derfor har de satt i verk omfattende mottiltak. I Israel er det forbudt å støtte kravet om boikott, desinvesteringer og sanksjoner.

Israel driver også lobbyvirksomhet for å kriminalisere BDS-bevegelsen i andre land.

I USA har man lykkes i flere delstater, og i Frankrike har myndighetene gått til sak mot flere BDS-aktivister og fått medhold i fransk høyesterett for at man kan bøtelegge de som krever boikott av israelske varer. Begrunnelsen er at de oppfordrer til «diskriminering, hat eller vold mot en person eller en gruppe mennesker på grunn av deres etniske opprinnelse, nasjonalitet, rase eller religion». Dette gjør jo i prinsippet alle oppfordringer til boikott av et hvilket som helst land ulovlige. Men slik er det ikke i Frankrike, for dette gjelder bare Israel. EU har derimot avvist gyldigheten av det franske forbudet.

Dette er bare et par eksempler på at flere stater undergraver retten til å protestere på ikkevoldelig vis mot diskriminering, okkupasjon, annektering og tortur – som Israel gjør seg skyldig i ifølge en rekke menneskerettighets-rapporter – ved å begrense BDS-kampanjens mulighet til aktivitet, blant annet gjennom lovgivning. Det er i dette perspektivet vi må se på en formulering i statsbudsjetter for 2018. Der står det (kapittel 152 post 78):

«Bekjempelse av diskriminering, herunder også hatefulle ytringer og antisemittisme er viktige prinsipper for det norske engasjementet. Det er heller ikke i tråd med norsk politikk å støtte organisasjoner som har uttrykt hovedformål å fremme BDS-kampanjen ...»

Regjeringen vil med andre ord boikotte økonomisk organisasjoner som boikotter Israel for brudd på folkeretten. Det kan virke som om dette er den norske oppfølgingen av den israelske politikken for å bekjempe BDS-kampanjen.

Det er derfor grunn til å spørre hvilken innflytelse israelske lobbyister har på det norske statsbudsjettet.

Regjeringens politiske standpunkt i statsbudsjettet er også tvilsomt av flere grunner. Det innebærer en begrensning for flere norske solidaritetsgrupper som arbeider for palestinernes rettigheter, til å motta offentlige tilskudd for å informere om muligheten til fredelig protest mot Israels brudd på folkerett og menneskerettigheter. Dessuten har regjeringens akseptert og sluttet seg til bruk av sanksjonsverktøyet overfor andre stater, for eksempel Russland som følge av annekteringen av Krim-halvøya. Dermed blir regjeringens holdning dobbeltmoralsk, hvilket betyr at regjeringen også bidrar til å undergrave respekten for folkeretten. Den innebærer også særbehandling av Israel, som åpenbart skal skjermes mot praktisk og effektiv kritikk for sine brudd på folkeretten.

I Norge er det en rekke organisasjoner og partier som støtter BDS-kampanjen. LO går også inn for internasjonal økonomisk, akademisk og kulturell boikott av Israel. Innebærer regjeringens politikk at LO med alle sine forbund, samt andre grupper og partier, nå vil miste muligheter for å få søke på statlige tilskuddsordninger, eventuelt tilskudd som skal gå til solidaritetsaktiviteter for Palestina? Dette må avklares fordi det har store konsekvenser for en rekke norske sivilsamfunnsorganisasjoner.

Vi har allerede sett at måten Israel praktiserer sine egne anti-BDS-bestemmelser på, har medført at flere av LOs medlemmer har blitt stoppet, avhørt og nektet innreise i forbindelse med studietur til Palestina. Stiller regjeringen seg bak dette? I så fall gir det en pekepinn om at formuleringene i statsbudsjetter kan få konsekvenser for ytringsfriheten også i Norge.

Dette er alvorlig fordi for et år siden kom det en uttalelse fra over 200 anerkjente jurister i 15 europeiske land, inkludert tidligere Høyesteretts-dommer Ketil Lund, som slo fast at BDS-aktivisme er en lovlig form for aktivitet, beskyttet av ytringsfriheten.  Det kan virke som om regjeringen ikke tar ytringsfriheten alvorlig.

Det er også grovt at regjeringen knytter BDS-kampanjen til diskriminering, hatefulle ytringer og antisemittisme, slik den gjør i de siterte avsnittet i statsbudsjettet. Det finnes intet grunnlag for dette. En rekke israelske jøder og jøder i mange andre land støtter BDS-kampanjen. Kampanjen er også klart antirasistisk og avviser å gi alle jøder ansvaret for Israels politikk. Dessuten er det nettopp Israels politikk overfor palestinerne som er rasistisk – idet palestinerne systematisk nektes de samme rettighetene som andre, i Israel og i de okkuperte områdene.

Der såkalte fredsprosessen som begynte med Oslo-avtalen for 25 år siden, har vist seg å være en falsk prosess.

Israel har ikke gjort noen som helst relevante innrømmelser for å bidra til en fredelig løsning på konflikten. Tvert imot har palestinernes situasjon forverret seg. Tostatsløsningen er åpenbart i ferd med å forsvinne som mulighet. Gjennom Donald Trumps anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad og varsel om flytting av USAs ambassade, bekreftes dette. Palestinerne ignoreres og deres framtidige hovedstad er på mange måter tatt av bordet. Dialogen som regjeringen viser til, eksisterer ikke. Israels manglende vilje til reelle innrømmelser viser at dialogen knapt har forekommet.

Det er dette som er bakgrunnen for BDS-kampanjen, en kampanje som virker og som Israel frykter. Dette utgjør et reelt og ikkevoldelig press på okkupanten for å sikre respekt for folkerett og menneskerettigheter. BDS Norge vil uansett fortsette å bruke denne aksjonsformen og ytringsfriheten til å legge press på Israel.