Knefall for Israel?

Kronikken var publisert i Klassekampen 14.12.2017

Av Markos Pizarro og Lars Gule, styremedlemmer, BDS Norge

I regjeringens forslag til statsbudsjett heter det, i kapittel 152 post 78:

«Bekjempelse av diskriminering, herunder også hatefulle ytringer og antisemittisme er viktige prinsipper for det norske engasjementet. Det er heller ikke i tråd med norsk politikk å støtte organisasjoner som har uttrykt hovedformål å fremme BDS-kampanjen (Boikott, Desinvesteringer og Sanksjoner).»

Regjeringen vil med andre ord boikotte organisasjoner som boikotter Israel for brudd på folkeretten. Det kan virke som om dette er en norsk oppfølging av den israelske politikken for å bekjempe BDS-kampanjen. I enkelte land forsøker man sågar å kriminalisere bevegelsen.

Kampanjen for boikott, desinvesteringer og sanksjoner (BDS) bygger på en rettighetsbasert og ikkevoldelig tilnærming og fokuserer på rettighetene til de palestinske flyktningene, befolkningen på Vestbredden og Gazastripen og palestinske borgere i Israel. Initiativet til kampanjen kommer fra det palestinske sivilsamfunnet og stiller følgende krav til Israel:

·         Avslutt okkupasjonen og koloniseringen av alt arabisk land okkupert i juni 1967 og riv muren på Vestbredden

·         Anerkjenn de grunnleggende rettighetene til de palestinske borgerne i Israel

·         Anerkjenn de palestinske flyktningenes rett til å vende tilbake til sine hjem og eiendommer som er fastsatt i FN-resolusjon 194

Fra vår markering mot Norsk våpensalg til Israel i oktober 2016

Fra vår markering mot Norsk våpensalg til Israel i oktober 2016

Oppfordringen til BDS har tilslutning fra over 170 palestinske politiske partier, organisasjoner, fagforeninger og bevegelser, og representerer alle deler av det palestinske folket. Til tross for noen motstemmer også blant palestinerne, er det et overveldende flertall for denne strategien overfor Israel.

Regjeringens formulering i statsbudsjettet er problematisk av flere grunner. For det første innskrenkes muligheten for informasjon om fredelig protest mot Israels brudd på folkerett og menneskerettigheter. For det andre, og i lys av regjeringens vilje til å bruke sanksjonsverktøyet overfor andre stater, innebærer dette også en særbehandling av Israel som tydeligvis skal skjermes fra kritikk for sine brudd på folkeretten.

Denne holdningen minner om den dobbeltmoralen vi har sett i regjeringens «forsvar» av menneskerettigheter, som knefallet for Kina da Dalai Lama ble henvist til bakveien til Stortinget. Dobbeltmoralen er også klar gjennom regjeringens støtte til sanksjoner mot Russland for annekteringen av Krim-halvøya i strid med folkeretten.

Flere stater undergraver retten til å protestere på ikkevoldelig vis mot diskriminering, okkupasjon, annektering og tortur – som Israel gjør seg skyldig i ifølge en rekke menneskerettighets-rapporter – ved å innskrenke BDS-kampanjens mulighet til aktivitet, blant annet gjennom lovgivning. I Frankrike har myndighetene gått til sak mot flere BDS-aktivister og fått medhold i Høyesterett for at man kan bøtelegge de som krever boikott av israelske varer, fordi de oppfordret til «diskriminering, hat eller vold mot en person eller en gruppe mennesker på grunn av deres etniske opprinnelse, nasjonalitet, rase eller religion». Hvilket i prinsippet ville gjøre alle oppfordringer til boikott av et hvilket som helst land ulovlig. Men slik er det ikke i Frankrike, for dette gjelder bare Israel. EU har derimot avvist gyldigheten av det franske forbudet.

Men slike lover og tiltak som tar sikte på å straffe enkeltpersoner, bedrifter og institusjoner – private som offentlig – som vedtar å støtte palestinske menneskerettigheter med BDS som virkemiddel, er selvsagt ment å hindre eller begrense kritikk av og aktivisme mot Israel.

Derfor er det uakseptabelt at den norske regjeringen støtter en slik politikk ved å snike ovennevnte siterte formulering inn i statsbudsjettet for 2018.

For et år siden kom det en uttalelse fra over 200 anerkjente jurister i 15 europeiske land, inkludert tidligere Høyesteretts-dommer Ketil Lund, som slo fast at BDS-aktivisme er en lovlig form for aktivitet, beskyttet av ytringsfriheten. BDS Norge vil fortsette å benytte seg av denne formen for ytringsfrihet slik at Israel presses til å respektere internasjonal lov og palestinernes menneskerettigheter.

Hvilke konsekvenser kan så regjeringens uttalte posisjon få? En rekke organisasjoner og partier støtter BDS-kampanjen. Et klart flertall av LO-kongressens delegater stemte i sommer for at LO skal arbeide for internasjonal økonomisk, akademisk og kulturell boikott av staten Israel. Vil LO med alle sine forbund og andre grupper og partier nå miste muligheter for å få søke på statlige tilskuddsordninger?

Måten Israel praktiserer sine egne anti-BDS-bestemmelser på, har medført at flere av LOs forbundsmedlemmer, deriblant medlemmer av Fellesforbundet, Fellesorganisasjonen og Jernbaneforbundet, har blitt anholdt, avhørt og nektet innreise i forbindelse med studietur til Palestina. Er det dette regjeringen nå stiller seg bak?

Helt siden Oslo-avtalen ble signert og norske politikere ga seg selv klapp på skulderen, har palestinernes situasjon forverret seg. Den siste tids utvikling, inkludert Trumps anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad og varsel om flytting av USAs ambassade, illustrerer til fulle at tostatsløsningen er i ferd med å dø. Palestinerne er tilsidesatt og deres fremtidige hovedstad på mange måter tatt av bordet. Hvor ble det av dialogen som regjeringen sikter til? Israels manglende vilje til forhandlinger viser at det knapt har eksistert noen reell dialog.

Det er derfor BDS er nødvendig. Og BDS virker – det er beregnet at Israel taper flere milliarder dollar årlig som følge av BDS-kampanjen. Derfor er dette et reelt ikkevoldelig press på okkupanten for å få denne staten til å respektere folkerett og menneskerettigheter.