BDS Blogg: Nakbah 2019, av Francois Elsafadi

Av Francois Elsafadi

Norsk-palestineren Francois Elsafadi

Norsk-palestineren Francois Elsafadi

Jeg er Francois Elsafadi og jeg er palestiner. Dette er en historie om min familie og grunnen til at jeg skriver den er for å rette et søkelys mot den urett som er blitt begått mot mitt folk i 71 år.

Det er en varm vårdag i april 1948 i utkanten av Haifa. Sola begynner å titte frem i horisonten over Karmelfjellet og lukten av appelsinblomster brer seg over bygda Tiri. Ahmad El-Abtah er på vei ut av huset til appelsinåkeren sin for å ta sin morgenrunde. Først skal han se til appelsintrærne, så skal han se til oliventrærne. Hver dag, med mye tålmodighet og kjærlighet overvåkes tre etter tre. Dette har han lærte av sin far. Noen av oliventrærne på gården er mange hundre år gamle og har vært i familiens eie i utallige generasjoner.

På vei til åkerne passerer Ahmad bygdas samlingsted. Der står mange av Tiris bønder og snakker høylytt. Ahmad går bort for å finne ut hva denne uvanlige samlingen og uroen skyldes. En mann fra nabobygda hadde kommet for å fortelle at israelerne hadde angrepet og massakrert nesten alle innbyggerne i landsbyen Deir Yassin. Sionistene drar nå fra landsby til landsby og dreper alt og alle. Han råder bygdefolket til å gjøre det han og hans familie gjør nå, nemlig å flykte så fort de kan. Det er ikke lenge til sionistene vil angripe byen Haifa. Ahmad løper hjem og vekker sin kone og deres fem barn. De pakker i hui og hast det de kan bære, låser døren til huset, tar med seg nøkkelen og følger den store flokken redde palestinske bønder til fots mot Libanon.

Denne historien har jeg blitt fortalt av min mor, som igjen hadde fått fortalt den av sin bestefar, Ahmad El-Abtah. Som eldste sønn av det eldste barnebarnet til Ahmad ville jeg mest sannsynlig arvet familiens appelsingård i utkanten av Haifa, hadde det ikke vært for at min tippoldefar sammen med 750 000 palestinere brutalt ble fordrevet fra sitt land og sine eiendommer våren 1948.

Oliventrær i Palestina

Oliventrær i Palestina

Onsdag den 1. mai 2019 ble Ahmad El-Abtah født i Essen, Tyskland. Han er sønnen til min fetter Dieb El-Abtah. Han er oppkalt hans sønn etter tippoldefaren som døde i en flyktningleir i Tripoli, Libanon noen år etter at han hadde brakt familien sin i sikkerhet. Nøkkelen til huset har gått i arv fra generasjon til generasjon i håp om å kunne returnere hjem og låse seg inn i huset og gå runden ved daggry for å sjekke at appelsin- og oliventrærne har det bra. 

Det er ikke lenge til 17. mai og da skal vi stolte feire vår nasjonaldag. Men hvert år markerer jeg sammen med millioner av palestinere en kjempetrist dag bare to dager før nasjonaldagen vår. Nemlig Nakbah-dagen.

Den 15. mai i år er det 71 år siden sionistene erklærte sin stat opprettet på palestinsk jord. Det er 71 år siden det internasjonale samfunnet taust aksepterte at en kolonimakt og overgriper (Storbritannia) ga fra seg råderetten over et land eid av palestinere, til okkupasjonsmakten Israel. I 71 år har denne tausheten kostet utallige tusen mennesker livet. Hundretusenvis har blitt fordrevet fra sine hjem. Titusener fengslet og torturert (blant dem utallige barn). Millioner lever i eksil uten rett til å returnere til sine hjem og uten aksept fra det internasjonale samfunn. Kan denne dagen beskrives som noe annet enn en NAKBAH (katastrofe på arabisk)? Palestinere over hele verden markerer denne dagen som den mørkeste dagen i deres historie.

Jeg er Francois Elsafadi og jeg er norsk-palestiner. Jeg er trist den 15. mai og glad den 17. mai.