BDS Blogg: Hva nå, Palestinavenner? Av Marthe Valle

Av Marthe Valle, Norsk sanger og låtskriver

Marthe Valle

Marthe Valle

Eurovision er over, og det har vært mobilisert et enormt globalt engasjement for å sette søkelyset på okkupasjonen av Palestina. Det har vært omfattende kampanjer for boikott av Eurovision og Israel, alternative musikkfeiringer i Bethlehem, Haifa, London og Dublin, og mange har gått offentlig ut og markert sin støtte til BDS og Palestina.

Men fakta er også at det gigantiske arrangementet ble gjennomført uten at en eneste deltaker trakk seg i protest mot den israelske okkupasjonen. Fakta er at det skapte enormt oppstyr da de islandske deltakerne viste palestinske flagg fra pauserommet, og at danseren til Madonna hadde et palestinsk flagg på jakken som vistes i tv-ruta noen sekunder. Fakta er at det sannsynligvis ikke får noen konsekvenser at deltakere ble filmet til Eurovision-produksjonen på okkupert land. Fakta er at så godt som ingen av aktivistene i Tel Aviv var palestinere, av den enkle grunn at palestinere flest ikke kan reise til Tel Aviv. Men først og fremst så er fakta det at okkupasjonen av Vestbredden og blokaden av Gaza gjør livet mer og mer ulevelig for palestinerne.

Min tro er styrket på at boikott hjelper, først og fremst ved at det setter økt fokus på uretten som begås mot palestinerne. De som får sin moral og etikk utfordret i møte med Israels okkupasjonspolitikk, blir tvunget til å ta stilling, og velger man å støtte boikotten må man også sette seg nok inn i situasjonen til å kunne forsvare støtten. Kunstens evne til å påvirke politisk er sterk, og flere og flere er i ferd med å innse dette. Vi som står med Palestina har nå et ansvar for å holde trykket oppe, for å tenke kreativt og for å nå ut til flere. 

Da jeg selv kom tilbake fra min første reise til Palestina for 12 år siden, var jeg fryktelig sint. Jeg raste i debatter og skrev illsinte leserinnlegg i frustrasjon etter et møte med en virkelighet jeg ikke kunne ha forestilt meg var så grusom. Etter mange reiser til Palestina og mange debatter, har jeg lært at sinne og oppleksing ikke er den riktige måten å møte de som ikke kjenner situasjonen og historien, da støter jeg bare fra meg mange av de jeg kunne nådd ut til. De aller fleste av disse føler at situsjonen er så uoversiktlig og komplisert at de kvier seg for å mene noe, og å ta stilling. Jeg tror på å formidle enkle fakta, og ikke minst å fortelle historiene om menneskene. Hvordan det føles å være palestiner, og hvordan alle aspekter av livet påvirkes av å leve under militær okkupasjon. Jeg tror på å nå ut med tydelige stemmer der man setter et krystallklart fokus der det burde være, nemlig på den systematiske undertrykkelsen av palestinerne. Arbeide for at media ikke skal få gi et tilgjort balansert bilde av en såkalt “konflikt” på en okkupant og en okkupert part i en situasjon som overhodet ikke er balansert. 

Latuff Eurovision.jpg

Vi som kjenner situasjonen må tåle å være tålmodige med de som ikke gjør det. Det er de vi må bruke tiden på å snakke med, ikke de som vrir og vender på fakta for å gi et uriktig bilde av Israel, og som driver personhets på internett. Hersketeknikkene er mange, og det er lett å føle avmakt i møte med noen som driver en omfattende kampanje for å renvaske Israels okkupasjon ved å systematisk slite ut motparten. Jeg har ingen tålmodighet lengre i slike debatter, og har lav terskel for å ikke ta de. Jeg tror på å stå stødig og verdig i fakta og formidling av selvopplevde møter med okkupasjonen, og å hele tiden styrke min egen tro på rettferdighet og frihet. 

Vi kan ikke lengre ha tillit til at verdens ledere er der for palestinerne, vi kan ikke lengre ha tillit til at verdenssamfunnet griper inn. Vi må jobbe for en kulturell, akademisk og økonomisk boikott som er kunnskapsbasert og tydelig, og vi må tåle å gjentatte ganger forklare hvorfor. Vi lever i en tid der vi plutselig finner oss selv i nye landskap. Verdier vi har vokst opp med må defineres på nytt. Vi må lære betydningen av ordene på nytt. Jeg finner meg selv stadig oftere i situasjoner der jeg må definere disse ordene på nytt, forklare de og forsvare de. 

Frihet. Rettferdighet. Likeverd. Menneskeverd. 

Vi lever i en tid der vi ikke lenger kan ta disse verdiene for gitt. Vi må kjempe for dem. Ikke bare for oss selv, men også på vegne av de som ikke lever med disse verdiene. For i min verden forplikter det å ha frihet og ytringsfrihet. La oss jobbe for å holde fokuset oppe på Palestina, og okkupasjonen. Og ikke minst ikke slippe taket i drømmen om et fritt Palestina, der hver minste handling av solidaritet er av betydning. 

Ingen er fri før vi alle er fri.

Meningene er bloggskribentens egne, og representerer ikke nødvendigvis BDS Norge sitt ståsted.