En varslet tragedie

Forrige gang palestinere kollektivt reiste seg i sinne og frustrasjon var i 2000. Hvorfor kommer det en ny bølge nå?

NRK - Seniorforsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO) Jacob Høigilt

Palestinerne er sviktet av alle: sine egne ledere, Israel og det internasjonale samfunnet. Det er håpløsheten som avler de ukoordinerte knivangrepene, og det fundamentale problemet som diplomater og politikere altfor sjelden snakker om er Israels okkupasjon av palestinsk land.

I 2013 skrev jeg en rapport som spådde at et nytt palestinsk opprør ville være kaotisk, ineffektivt og preget av individuelle voldshandlinger. Jeg var ikke alene, flere analytikere spådde det samme. Noen ganger er det trist å ha rett, men poenget er at bølgen av knivangrep mot israelere overhodet ikke er noe å være overrasket over.

Spesielt i Øst-Jerusalem føler palestinerne seg innesperret som dyr i et stadig trangere bur, og frustrasjonen er til å ta og føle på.

JACOB HØIGILT, PRIO

Livet under okkupasjon

Bakgrunnen for at palestinere i Jerusalem, og andre steder, ukoordinert har begynt å angripe jøder er kort og godt at de er et helt folk som siden 1967 har levd under okkupasjon, uten rettigheter eller selvstyrerett. At de gjennom 40 år har sett sitt eget land forsvinne som resultat av Israels bosetter-kolonialisme. Det er i seg selv en utålelig situasjon for ethvert folk, og det finnes ingen lys på horisonten heller. Spesielt i Øst-Jerusalem føler palestinerne seg innesperret som dyr i et stadig trangere bur, og frustrasjonen er til å ta og føle på, særlig når man snakker med unge mennesker.

 

Sveket av alle

Det er fordi følelsen av å være sveket av alle nå er absolutt blant den jevne palestiner. La oss ta de skyldige etter tur. Den palestinske politiske eliten – les ledelsen i Fatah og Hamas – har hverken evne eller vilje til å ta konstruktive grep. Konstruktivt i denne sammenhengen vil si å samle seg i en felles front mot den israelske okkupasjonen, og sørge for at motstanden mot okkupasjonen finner sted i legitime former, for eksempel uten angrep mot israelske sivile.

Israel er imidlertid et samfunn som dreier stadig sterkere til høyre, og som ser ut til å akseptere at de er i ferd med å skape en apartheidstat.

JACOB HØIGILT, PRIO

Hamas- og Fatah-lederne har i mange år nå valgt kortsiktige strategier og prøvd å slå politisk mynt på hverandres blundere heller enn å samarbeide, slik det overveldende flertallet av palestinere desperat ønsker at de skal. Resultatet er at begge organisasjonene har liten legitimitet og dermed manglende kontroll med hva grasrota foretar seg.

Ingen vilje

Selv om den palestinske ledelsen skulle greie å samle seg, er ikke det tilstrekkelig. Det er Israel som har makten både over Vestbredden og Gaza-stripen, på tross av de palestinske liksom-regjeringene som finnes begge steder. Den israelske staten har evne, men ikke vilje, til å avslutte hele runddansen av undertrykkelse og vold.

Istedenfor å ta fatt i det grunnleggende – ulovlig okkupasjon og bosetting – har det internasjonale diplomatiet valgt å ta på skylapper.

JACOB HØIGILT, PRIO

Vestbredden og Gaza-stripen er okkupert og blokkert, i strid med FNs resolusjoner. Det finnes FN-vedtak og en verdensopinion som klart og tydelig angir hva som er løsningen: Selvstyrerett for palestinerne og en akseptabel løsning på flyktningproblemet gjennom tilbakevending og/eller kompensasjon. Israel er imidlertid et samfunn som dreier stadig sterkere til høyre, og som ser ut til å akseptere at de er i ferd med å skape en apartheidstat. Rasismen brer seg: I 2014 spredte nåværende justisminister Ayelet Shaked en Facebook-melding som omtalte palestinere som «små slanger» og oppfordret til massedrap. Det fikk ingen politiske konsekvenser for henne.

Diplomati med skylapper

I mangel av Israels vilje til å gi palestinerne det de i henhold til internasjonal lov har rett til, må verdenssamfunnet, med USA og EU i spissen, presse israelerne til å løsne grepet. Igjen skorter det på viljen heller enn evnen. Istedenfor å ta fatt i det grunnleggende – ulovlig okkupasjon og bosetting – har det internasjonale diplomatiet valgt å ta på skylapper. Man henger fremdeles igjen i tankegangen fra Oslo-prosessen, om en bilateral løsning som skal munne ut i to stater. Dette har blitt en fullstendig urealistisk løsning, men likevel fortsetter det internasjonale samfunnet å pøse inn penger i den såkalte palestinske staten.

Undertittelen på Anne Le More sin bok om internasjonal bistand til palestinerne er treffende: «politisk skyldfølelse og bortkastede penger.» Effekten av denne bistanden er enkelt og greit at Israel kan fortsette okkupasjonen, mens det internasjonale samfunnet, Norge inkludert, tar regningen. Alle palestinere forstår dette. Alle reagerer med skuffelse og sinne.

Ekstra isolert

Og noen ganger flyter begeret over. Det er det som har skjedd nå, og det vil skje igjen. Nå handler det ikke bare om at Jerusalem har religiøs symbolverdi. Det er langt mer konkrete årsaker. For det første er Jerusalem en by hvor det er flytende grenser mellom palestinere og israelere, som følge av Israels ønske om en dag å kontrollere hele byen.

De er desperat håpløse og frustrerte, og Israel og israelere er den soleklare adressen for frustrasjonen.

JACOB HØIGILT, PRIO

For det andre føler palestinere i Jerusalem seg ekstra isolert: De har ikke kontakt med sitt eget lederskap på Vestbredden, og Israels koloniseringspolitikk river hele livsgrunnlaget bort under føttene på dem. Unge ser ingen fremtid. Grasrotorganisasjoner jeg snakket med i vår har sin fulle hyre med å hjelpe ungdom til å se noen mening i tilværelsen sin overhodet.

Billige politiske poenger

Selvsagt står Hamas og andre aktører klare til å skåre billige politiske poenger og helle bensin på bålet, men det må ikke ta fokuset bort fra den grunnleggende årsaken til at palestinske enkeltindivider går løs på israelere med kniv: De er desperat håpløse og frustrerte, og Israel og israelere er den soleklare adressen for frustrasjonen.

Som tredjepart og giverland har Norge og andre land en del av skylden for at situasjonen fortsetter slik, men det er ingen tegn hverken fra vår side eller andre land til å tenke nytt. Derfor vil tragedien bare fortsette. Og, det kan ikke sies for ofte: alltid med mye større palestinske tap enn israelske.