BDS Blogg: Desillusjonert optimist, av Marthe Valle

Av Marthe Valle, Norsk sanger og låtskriver

valle16_009.jpg

Jeg glemmer aldri mitt møte med sjekkpunktet utenfor Nablus, aldri så lenge jeg lever. Det var en opplevelse som rystet meg langt inn til beinet, og som var definerende for min følelse av hvor viktig det er å stå med Palestina. Det var i 2007 på min andre reise til Vestbredden, og vi hadde besøkt et sykehus i Nablus. Der hadde vi fått omvisning på de ulike avdelingene, snakket med fagpersoner i palestinsk helsevesen, og utvekslet tanker og erfaringer. Fulle av inntrykk var vi på vei tilbake til Ramallah der vi bodde under oppholdet.

Rundt selve byen Nablus er mange små landsbyer der det bor mennesker som jobber eller går på skole inne i byen, det innebærer at de må i gjennom sjekkpunktet som kontrolleres av israelske soldater, hver eneste dag. Dette er palestinsk hverdagsliv. Sjekkpunktet var strengt tatt bare et skur inndelt i ulike seksjoner med gitter og piggtråd. Det var en kø for gamle, en kø for kvinner og barn og en kø for menn. Det føltes som om vi var på vei inn i en konsentrasjonsleir for 70 år siden, og rundt oss sto israelske soldater med hendene godt plantet på våpnene og sørget for å holde orden i rekkene.

Etter to timer i kø begynte vi å nærme oss kontrollen, det var begynt å bli seint og folk ville hjem. Småbarn skrek, det var kokende varmt og vi sto som sild i tønne. Jeg vekslet flere blikk med min venn og kollega Line, og vi var urolige begge to. Det ble mer og mer stresset og amper stemning, og noen begynte å dytte bak oss. Vi som sto fremst ble presset over den røde linja vi skulle holde oss bak, og da svartnet det i blikket til den nærmeste soldaten. 

Han løftet maskingeværet og siktet det mot oss, ropte at vi fikk “se til helvete å komme oss bak linja”, noe som er nesten umulig når nærmere hundre mennesker presser på deg bakfra. Gråtende barn ble hjulpet ut av mengden og situasjonen var kaotisk. Soldaten som satt i luken tok i mot mitt røde, norske pass da det var min tur, og sa “I am sorry you had to wait in line”.

Akkurat denne setningen fikk tårene mine til å renne, og jeg var så sint at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. “Det er ikke meg du skal si unnskyld til” fikk jeg stotret frem, og i bilen til Ramallah forbannet jeg meg selv for at jeg ikke hadde sagt mer, blitt sintere, bedt han gå bak i køen og si unnskyld til hver eneste palestiner som må oppleve ydmykelsen og trakasseringen hver eneste dag. Det var ikke til å bære, dette omfanget av okkupasjonens kvelende kontroll. 

Dette er 12 år siden. Jeg husker at jeg på denne kjøreturen tilbake til Ramallah så taggingen “ disillusioned optimist” på apartheidmuren. Den setningen traff meg så innmari, for hvordan er det mulig å bli noe annet enn desillusjonert av hvordan det palestinske livet er gjennomsyret av israelsk okkupasjon? Samtidig, hva er igjen hvis håper forsvinner?

Det nylig avholdte valget i Israel har i det store og hele lite å si for palestinerne. Statsminister Netanyahu lovet å annektere en tredjedel av Vestbredden og Jordandalen hvis han vant valget, og besøkte også nylig den palestinske byen Hebron der han lovet de 800 israelske settlerne, som har okkupert boliger midt i sentrum av byen med rundt 200.000 palestinske innbyggere, at de skulle “bli værende der for alltid”. 

Men palestinerne lever allerede med konsekvensene av slike valglovnader, og mister for hver dag som går mer og mer av troen på drømmen om et eget hjemland og en grunnleggende rett til å leve i frihet fra okkupasjon. Når Netanyahu snakker om å ta “offisiell kontroll” så betyr det i praksis å formalisere okkupasjon og militær kontroll som har spist seg inn på palestinsk land og palestinske ressurser i årevis. 

De siste månedene har det krøpet inn mer og mer mørke inn i samtalene jeg har med mine palestinske venner. De sosiale og økonomiske konsekvensene av okkupasjonen er enorme i det palestinske samfunnet, og det er tungt å bevare håpet når resten av verdens ledere tilsynelatende har glemt Palestina.

Så hva kan vi gjøre her hjemme i Norge?

Noe av det aller viktigste vi gjør er å selv reise til Palestina for å se virkeligheten med egne øyne. Det er ikke mulig å fullt ut forstå omfanget av den israelske okkupasjonen før man har sett den selv, følt den på kroppen, og opplevd det som er Palestina, på godt og vondt. 

Det er også viktig å reise for å kunne formidle denne virkeligheten her hjemme. I en tid der mange av oss ikke engang orker å lese nyheter som går i dybden, er det enda viktigere å kjenne virkeligheten på kroppen selv slik at den kan formidles videre og bygge engasjement. 

Det er mange engasjerte Palestina-aktivister i Norge, og både Tromsø og Trondheim kommune har allerede vedtatt å boikotte israelske varer som er produsert på okkupert land. Den irske senatoren Frances Black har foreslått en lov som etter all sannsynlighet blir vedtatt, og som skal forby import og salg til Irland fra alle områder i verden som er ulovlige bosettinger. Hun har nylig vært i Norge og arbeider for at andre land skal gjennomføre lignende vedtak, og slik skape en internasjonal presedens. 

Kommunal boikott er et tydelig signal og et resultat av iherdig arbeid fra ildsjeler som jobber lokalt. En naturlig kommunal boikott burde komme fra Oslo Kommune, i all den tid Oslo-avtalen ligger fullstendig i ruiner. Historien har lært oss at noen må alltid være modige og gå først, så vil flere komme etter. 

Når avmakten tar meg, så tenker jeg ofte tilbake på opplevelsen min på sjekkpunktet utenfor Nablus. Forteller jeg om denne opplevelsen til en hvilken som helst palestiner vil han eller henne trekke på skuldrene og si “dette er vår hverdag”. Nettopp derfor skal jeg aldri glemme hvor redd, sint og sjokkert jeg ble denne dagen, aldri glemme følelsen av undertrykkelse satt i system. Det er denne undertrykkelsen det handler om, og vi må aldri la det fokuset bli flyttet.

Så lenge vi har vår frihet og vår rett til ytring, må vi stå side om side med Palestina og løfte håpet om frihet.


Meningene er bloggskribentens egne, og representerer ikke nødvendigvis BDS Norge sitt ståsted.