Staurseth mot BDS-bevegelsen: kunnskapsløshet eller svertepropaganda?

Originalartikkel publisert på Minervanett 25.04.2017

I sin artikkel «Lars Gules tredje front» i Minerva 31.03 kommer Ivar Staurseth med en rekke uriktige påstander og grove beskyldninger mot BDS-bevegelsen.

Nikos Tavridis-Hansen

Staurseths artikkel, et sammensurium av temaer og usammenhengende argumenter, er i utgangspunktet et forsøk på personlig polemikk mot Lars Gule. Det personlige får Gule selv svare på. I dette tilsvaret vil jeg som styreleder i BDS Norge korrigere Staurseths uriktige påstander.

Staurseth skriver at «Gule er selv aktiv i BDS, som kjemper for akademisk og kulturell boikott av alle israelere. Det hjelper ikke hva disse israelerne mener om konflikten, grenser, bosettinger og fandens oldemor. Det handler heller ikke om hva de gjør i praksis. I egenskap av sin nasjonalitet – en variabel mange av oss ikke kontrollerer – skal de være persona non grata». Min utheving

Hvor får Staurseth dette fra? Det er riktig at Gule er aktiv i BDS Norge, men at bevegelsen er for akademisk og kulturell boikott av alle israelere? Er det snakk om bevisst løgn eller elendig journalistikk? En av delene er det, for påstanden er helt gal.

Målet er å presse Israel inntil de møter sine forpliktelser i henhold til internasjonal lov.

BDS-bevegelsen ble initiert av det palestinske sivilsamfunnet i 2005, og ber det internasjonale samfunn om å vise solidaritet med det palestinske folk gjennom boikott, desinvesteringer og sanksjoner mot Israel. Målet er å presse Israel inntil de møter sine forpliktelser i henhold til internasjonal lov, ved å:

  1.  Avslutte okkupasjonen og koloniseringen av alt arabisk land okkupert i juni 1967, samt ved å rive muren;
  2. Erkjenne de grunnleggende rettighetene til den arabisk-palestinske befolkningen i Israel til full likestilling;
  3. Respektere, beskytte og fremme palestinske flyktningers rett til å vende tilbake til sine hjem og eiendommer, som er fastsatt i FN-resolusjon 194.

(Kilde: En introduksjon til BDS-bevegelsen.)

Det er overhodet ingenting i dette dokumentet som indikerer at bevegelsen har som mål å ramme individuelle israelere som sådanne. Tvert imot samarbeider BDS-bevegelsen med israelere som er kritiske til okkupasjonen. Og, så sent som i mars i år (med andre ord før Staurseths artikkel kom på trykk), publiserte vi en video der Lars Gule og Omar Barghouti diskuterer BDS som virkemiddel. I videoen sies blant annet følgende:

Lars Gule: But doesn’t it (BDS) mean no to dialog, even with those who sympathize with the Palestinian cause within the Israeli society?

Omar Barghouti: Absolutely not. We have not just dialogue, we have partnership with Jewish-Israeli groups. Small, but effective groups, that have endorsed BDS from within, and have called on the world to boycott Israel’s regime.

Det er heller ikke slik at israelere skal hindres fra å utøve sin profesjon på bakgrunn av sin nasjonalitet. For eksempel vil en israelsk forsker selvsagt kunne samarbeide med andre forskere internasjonalt, dersom det ikke er snakk om et formelt samarbeid med israelske institusjoner, og ikke er til støtte for Israels overgrep.

At Staurseth i tillegg kommer med et av de vanligste angrepene på BDS-bevegelsen fra pro-israelsk hold, bidrar ikke akkurat til å gi ham større kredibilitet. Han mener nemlig at vi som benytter BDS i kampen mot etnisk rensing, okkupasjon og apartheid i Palestina-Israel, heller skal fokusere på andre regimers ugjerninger. Staurseth mener at vi skal bry oss om arabiske diktatorers undertrykkelse av egen befolkning, og la Israel være i fred. Det er tross alt verdens eneste jødiske stat.

Denne typen argumentasjon er meningsløs. Det sier seg selv at vår oppgave som organisasjon er å ha fokus på arbeidet for å fremme palestinske rettigheter. Hva de enkelte medlemmene av vår organisasjon gjør i andre sammenhenger, er deres sak, men det kan opplyses at flere er aktive i andre solidaritetssammenhenger – og har uttalt seg kritisk mot en rekke regimer i Midtøsten.

Hva de enkelte medlemmene av vår organisasjon gjør i andre sammenhenger, er deres sak.

Staurseth har selvsagt rett til å støtte en stat som bygger på prinsippet om etnoreligiøs renhet, men det blir ganske absurd når dette presenteres i en artikkel som insinuerer at BDS-bevegelsen bedriver etnoreligiøs diskriminering.

På BDS Norges hjemmesider kan man lese følgende i vårt prinsipprogram:

«Vi boikotter den israelske staten, israelske selskaper og annen virksomhet som støtter eller profiterer på den israelske okkupasjonen av Palestina. Vi boikotter ikke individer eller grupper basert på deres religion eller etnisitet» (min utheving).

Kilde: BDS Norges prinsipprogram.

BDS Norge har i flere sammenhenger offentlig redegjort for vårt syn knyttet til spørsmål om rasisme og diskriminering. I denne kronikken som ble publisert på Dagbladets nettsider i mai 2015, i forbindelse med anklager om antisemittisme i 1. mai-tog det året, tok vi klar avstand fra all form for rasisme, inkludert antisemittisme.

Det finnes med andre ord ingen ting som underbygger Staurseths påstander. Hvis dette ikke er et bevisst forsøk på sverting, er det i alle fall et journalistisk arbeid som står til stryk. Med så omfattende og lett tilgjengelig informasjon som tilbakeviser hans påstander, kan vi neppe anklages for å være uklare i vår kommunikasjon. Kan man da anta at Staurseth ikke engang har tatt seg tid til å lese noe som helst om organisasjonen han kritiserer? For eksempel et prinsipprogram som ligger lett tilgjengelig på vår nettside, og som Staurseth selv lenker til i sin artikkel.

På vegne av BDS Norge etterlyser jeg en unnskyldning fra Staurseth og Minerva. Det er lov å ta feil, men dersom Minerva ønsker å fremstå som et seriøst magasin, bør de rette opp i denne grove glippen, både gjennom en beklagelse og ved å publisere dette tilsvaret.