Apartheid, kolonisering og okkupasjon

I 2008, adopterte BNC teksten “United against Apartheid, Colonialism and Occupation – Dignity and Justice for the Palestinian People”, og tok dermed et strategisk standpunkt. Denne teksten ble støttet globalt av den solidariske bevegelsen og debattert blant internasjonale lærde under The Israel Review Conference, som ble organisert av BNC i forbindelse med UN Durban Review Conference i Geneve i april 2009. Siden da har BNC promotert analyser av Israels regime over det palestinske folket som et regime som kombinerer kolonialisme, apartheid og okkupasjon. Det finnes to årsaker bak denne vurderingen. 

For det første, siden denne analysen best beskriver forholdet, før og nå, mellom den dominante nybyggerstaten Israel og det undertrykte, lokale palestinske folket. For det andre, siden det danner den etiske og legitime basisen for BDS-kampanjen. 

Kort oppsummert, denne analysen viser at Israel ble grunnlagt av Zionist-bevegelsen for mer enn 60 år siden, med intensjonen å fjerne store deler av den lokale, primært arabiske befolkningen, i Palestina permanent. Målet var en jødisk kolonisering og utviklingen av en “jødisk stat”. Dette innbefatter store endringer i befolkningen, enten ved flukt eller etnisk rensing. [1]

Etnisk rensing defineres som “systematisk, tvungen og bevisst…bevegelse av befolkning inn eller ut av et område…med effekten eller hensikten å endre den demografiske komposisjonen av et territorium, spesielt når den ideologien eller polisien hevder dominanse til en bestemt gruppe over en annen.” [2]

Den utstrakte og systematiske måten Israel har brutt internasjonale menneskerettigheter og humanitær lov og motsatt seg FN-resolusjoner. I tillegg har Israel, gjennom diskriminerende lover og administrative mekanismer, institusjonalisert sitt ønske om en folkevandring. Dette støtter konklusjonen at det nåværende regimet Israel har over det palestinske folket bør karakteriseres som et system der man kombinerer apartheid, okkupasjon og kolonialisme. [3]

Apartheid sikter til et sosialt system som separerer og diskriminerer folk basert på rase eller etnisitet når det systemet institusjonaliseres ved lover og resolusjoner. The Rome Statute of the International Criminal Court definerer apartheid som handlinger “utført innenfor konteksten av et institusjonalisert regime av systematisk undertrykkelse og dominering av en etnisk gruppe over alle andre etniske grupper og med den hensikt å opprettholdet regimet”.

Ryggraden til Israels apartheid dannes av et knippe diskriminerende lover, inkludert Law of Return (1950), Absentee Property Law (1950), Citizenship Law (1952), World Zionist Organization-Jewish Agency “Status” Law (1952), the Jewish National Fund Law (1953), and Basic Law: Israel Lands (1960), som gir fulle rettigheter til Israels jødiske borgere og bekrefter institusjoner som utelukkende jobber for jødiske interesser. 

De samme lovene ekskluderer de palestinske flyktningene fra 1948 fra å få statsborgerskap, bekrefter at de gjenværende plaestinerne er annenrangs borgere, tilrettelegger for beslag av palestinske landområder og nekter palestinerne restitusjonelle krav.

Siden 1967 har Israel brukt sin autoritet, som okkupant av de plaestinske områdene, til å etablere et lignende apartheid regime ved hjelp av militære ordre. Dette forsterkes ytterligere av det faktum at Israels sivile lover gjelder de (de facto) annekserte jødiske nybyggerne og koloniene, men alle former for unntakstilstand gjelder for den okkuperte palestinske befolkningen. 

Denne analysen gir det juridiske og etiske grunnlaget for BDS-kampanjen. For selv om okkupasjon ikke er ulovlig per se, gitt at den er midlertidig, er etnisk rensing, apartheid og kolonialisering forbudt og internasjonalt vurdert til å være gale handlinger.[4] Disse handlingene gjør hele det israelske juridiske og politiske regimet over det palestinske folket ulovlig. De medfører juridiske forpliktelser til alle stater og internasjonale organisasjoner, slik som FN, EU og OECD. 

Disse inkluderer en forpliktelse til å frastå fra annerkjennelse, hjelp eller assistanse til dannelsen eller opprettholdelsen av slike handlinger. I tillegg har man et ansvar for å samarbeide om å avslutte denne ulovlige situasjonen.[5] Dessuten må man forsikre seg om effektive rettsmidler og erstatning til ofrene. [6] Statene er også pålagt å forsikre seg om at de som er skyldige i internasjonale forbrytelser tas til retten. Private forretningsforetak har en tilsvarende forpliktelse til å frastå fra handel, mens det globale sivile samfunnet har et moralsk ansvar til å forsikre seg om at både det offentlige og det private respekterer sine juridiske forpliktelser. De med en samvittighet kan best gjøre dette ved å bli med i BDS-kampanjen. 

Vi jobber med en oversettelse av hele analysen, men frem til den er ferdig kan du lese den på følgende språk: Engelsk - Arabisk - Italiensk - Spansk - Fransk